I morgen er det meningen at jeg, pappa og bestevenninne skal reise til Hellas. Fra Flesland. Som nå er stengt pga streiken. Siden det er 17 mai i morgen er det helt naturlig at jeg ikke vil ha noe med den dagen å gjøre.

I dag er det meningen at jeg skal rydde omtrent 5 poser, bokser og vesker i vesker med Ting fra folkehøgskolen som er på rommet. Dette er meningen.

Det er meningen at jeg skal pakke til Hellas samtidig som jeg rydder rommet, men da kommer jeg til å pakke fordi jeg ikke vet om jeg reiser eller ikke. Jeg kommer til å pakke fordi det kan hende at det blir avreise fra Stavanger i stedet, og jeg kommer til å pakke fordi jeg på en eller annen måte er forberedt på at det ikke blir noe av.

Det er mye jeg skulle gjort i dag. I stedet surmuler jeg, drikker kaffe og ser på Doktor Phil. Aperumpe. Dessuten holder jeg på å bli forkjølet, noe som er helt forventet.

Jeg har kommet ut av tellingen for hvor mange jobber jeg har søkt på. Den eneste streken jeg setter er å søke jobb på Kiwi, men jeg merker at jeg snart blir en energibunt som krever å få den grønne drakten på meg så fort som mulig. Den irriterende biten er at jeg får både høre og lese at det er stor etterspørsel etter sommervikarer og deltidsarbeidere. Okey! Jeg har manisk oppdatert mailen min, panisk sjekket mobildekkingen og fanatisk diskutert med vennene mine hva som er galt med dages samfunn.

Er det noe jeg går glipp av? Jeg vil ha jobb! Jeg var en millimeter fra å få jobb i Bokkilden, men da måtte jeg komme meg fortere enn Hiroshimabomben til Oslo. Jeg har pepet mer enn nok “Crivens!” i løpet av uken, og for hver eneste søknad jeg har sendt, jo mer faller håpene mine om at jeg får en jobb. Jeg gjør hva som helst (shush!), så lenge det ikke er en jobb på kiwi eller å røre en hårete rygg. Jeg kan lage kaffe, selge bøker, elektronikk og snakke med gamle som trenger det. Jeg gir meg ikke, og jeg har konkurranseinstinkter. I hvert fall nok til at jeg ikke føler meg ond. Så hva skjer med verden? Skal jeg bare sitte her og søke til neglebåndene mine spyr galle, få emailer om at søknaden min er mottatt og “du blir kontaktet hvis søknaden din er av interesse”, for så å ikke høre noe?

Problemet med jobb er at man trenger kontakter. En venn som jobber i en bransje, og som kjenner deg, tilbyr deg jobb etc. Kontakter er alt. Da har du noe å støtte deg til, noen som alltid er der og vil ha noe å tilby. Med kontakter trenger du ikke å søke på sommerjobb.no fordi du kan alltids klage din nød til en venn eller noen i familien og POFF så skjer det en verbal avtale om at du kan da alltids jobbe hos oss! Jeg har ingen kontakter. Ikke en eneste en. Det er vanskelig for meg å få jobb da. Bokkilden jobben var det nærmeste jeg kom, men en telefonsamtale som i noen nanosekunder forandret hele meg og min framtid. Såh:

Jeg trenger en sommerjobb, i hvert fall fram til jeg reiser til Tromsø. Og jeg har søkt på jobb hos ICA (og de har mottatt søknaden blah blah blah). Det er ikke Kiwi, men hooooooi det er like før. Hjelp.

Jeg er fortsatt usikker på hvordan jeg skal takle naboene. Mamma har bodd her lenger enn meg og innehaver visse kommunikasjonsevner som jeg ikke helt skjønner enda. Et eksempel er Kattedamen. Oh yah, vi har en kattedame, en kattedame med stor K. Ikke riktig vel bevart oppi fryseren, ei heller tikkende verbalt. I dag støtte jeg på henne mens jeg gikk på tur i nabolaget, og det første hun sier til meg er (NB: Hun har sett meg 2 ganger uten å vite hvem jeg er eller hvem jeg tilhører):

“Heeia! Siden sist!”

Hjernen min legger automatisk til “Lenge!” fordi det går opp for meg at Kattedamen er en sånn en som snakker til deg med konstante utropstegn.

“Øh.. siden sist hva da?” spør jeg i håp om at hodet hennes ikke skal begynne å virre.

“Å se deg! Hyggelig! Se Missy da! Pssspssspsss!” Kattedamens budskap til meg er altså dette: Hei, lenge siden sist jeg så deg, det var hyggelig. Se, dette er katten min Missy som liker at jeg lager tisselyder hør nå.

Kattedamen bøyde seg ned og opp holdt hun mot meg en svart katt med satans øyne. Som den allergikeren jeg er syntes nesen min det er bittelittegranne ubeleilig å få kattehår i seg, så jeg slo katten unna før det gikk opp for meg hva jeg faktisk hadde gjort. Jeg slo en fremmed, tikkende plantasje av en kvinne sin katt.

“Øh… allergisk…” stammet jeg og Kattedamen bare smilte til meg og jeg var sikker på at jeg skulle bli bitt i nakken når som helst. Hun satte katten ned på bakken igjen, snudde seg og begynte å gå. Uten å si noe eller kaste en Vulkanforbannelse etter meg. Jeg så henne tasle videre (ja, hun taslet) etter katten sin og av og til hendte det at hun satte seg på en stein og stirret på himmelen.

Jeg løp min vei i frykt for at Missy skulle komme etter, og på veien møtte jeg på et gammelt ektepar som hadde stått og sett på.

“Stakkar damen.” sa mannen til meg som kom hastende fordi.

“Nei, stakkars oss!” svarte jeg ganske fort og angret like etterpå. Bak meg hørte jeg Kattedamen le lykkelig og jeg er nå overbevist om at hun alltid er bak meg en eller annen plass.

Pappa har enda ikke møtt Mr B. I stedet spør han meg spørsmål som virker så uskyldige som en barnefis- men som egentlig er nøye tenkt gjennom i mørke øyeblikk når han lurer på hvorfor jeg ikke treffer ham like mye som før. Tidligere har han spurt om de klassiske spørsmålene, du vet - Hva studerer han, hvor studerer han, så du er virkelig forelsket ja, - som jeg liker å kalle film-klisjeer med krem og kapers. Forutsigbare.

Men i går fant han p-pillene mine på nattbordet. Først latet han som det var pollenallergi pillene, men da jeg påpekte hva han holdt i hånden kom Fornektelsen vandrende og han byttet tema. Det er knakandes kjekt å få pappa til å bli flau/ubekvem når det gjelder min oppvekst og utvikling. Særlig fordi han motvillig ser ut til å måtte innse at jeg ikke er ti år lenger.

I dag sa mamma at pappa hadde begynt å spørre om min loverboy. Rettere sagt, på vei hjem fra avslutningen i går spurte han “Såh…. er han ok?” og mamma hadde svart “Ja, han er ok.” - noe som på mamma og pappa språket betyr at han er den beste gutten datteren deres kan gifte seg med. Jah, det går nok den veien. Jeg har ikke noe i mot det. Når man elsker en person så kan man bare ikke noe for det.

Jeg vet fortsatt ikke når pappa får muligheten til å treffe Mr Baggings. Men jeg gleder meg til å se hvilen film jeg kan sammenligne det med. For jeg trenger på en måte pappas godkjennelse, den er til en viss grad viktigere enn mammas (som allerede kjenner Mr Baggings veldig godt), nettopp fordi pappa ikke alltid har vært her hos meg. Det møtet bør forresten ikke bli like uskyldig som en barnefis, det blir bare veldig veldig veldig flaut. For meg.

Jeg hadde tenkt at denne posten skulle være rimelig kul. Jeg skulle fylle den til randen med humor, satire og seksuelle referanser til å ta og føle på. Å komme til en konklusjon for dette året er umulig for meg. Jeg kan ikke si at jeg har 1 hel konklusjon for alt som har skjedd. Det eneste jeg faktisk vet med sikkerhet er at jeg ikke, under noen omstendigheter what so evah kommer til å savne maten. Det gjør noe med deg når du får tørt brød, svett ost og slapp skinke hver eneste dag. Du mister håpet og tenker at du like gjerne bare kan spise plastikkplantene nå.

Jeg gleder meg til å slutte, og jeg gleder meg til å besøke russevennene mine i Oz. Jeg gleder meg til å være i Hellas når det er 17 mai og jeg gleder meg til skolestart den 13 august. Og jeg gleder meg til jeg fyller tyve år. I går var jeg en 16 år gammel jente som begynte å blogge, i dag er jeg 19 og litt til som fortsatt skriver. Tankene mine er tilfeldige, i en annen rekkefølge og øh - jah. Høh.

Og jeg gleder meg til Eric Clapton konsert den 6 august. Jeg gleder meg

Mens jeg skriver dette merker jeg en slags økende irritasjon over ting jeg ikke får sagt. For i motsetning til andre er jeg skummelt likegyldig til dette året. Jeg irriterer meg over at folk lovpriser fhs-året sitt som en livsforandring og at de knyttet seg til det som en hund i bånd - for jeg har ikke knyttet meg til denne skolen, jeg har knyttet meg til det som kommer etterpå, den behagelige trygge tanken på at jeg har sikret meg 3 år fram tid hvor jeg vet hvor jeg skal være. Det er det som er greia med folkehøgskole: de fleste som går her vet ikke hva de vil etterpå og bruker store deler av tiden her på å fortrenge tankene og fortrenge fakta. Det irriterer meg. Så når alt er over klarer de ikke å takle det. Og velger heller å jobbe. Det irriterer meg, og da irriterer jeg meg selv. Empati er nøkkelen her. Hvorfor? Det bare er sånn.

Men jeg har hatt det fint her. Jeg har sovet alt for mye, og kjedet meg. Jeg liker å kjede meg. For da - da skriver jeg. Og skrive har jeg gjort. Visst faen. Takk for i år.

Jeg kaster meg inn hos eliten og blir der. Nå er jeg på wordpress fordi jeg er lei av å ikke kunne pinge bloggrevyen fra blogspot. Alle poster er imporert (imporert, faktisk…) importert og hurlumei. Så, hvem er du da?

Jeg sitter her og vet at det er dette øyeblikket jeg må ta vare på. Dette sekunder uten stress, uten lekser, uten eksamen. Jeg sitter utenfor internat 5 og drikker svart kaffe mens solen treffer meg i øynene og gjør at jeg nesten nyser - men ikke helt. Jeg sitter her og tenker så lite som mulig. Igjen får jeg følelsen av at jeg er voksen. Om knappe 2 måneder er jeg plutselig 20 år og for første gang i livet mitt uten mamma eller pappa til å feire bursdagen min med.

Og jeg er merkelig nok ok med det hele. Jeg får ikke tårer i øynene, jeg føler meg ikke ensom og jeg får ikke angst av å tenke på framtidige studier. For meg er det bare en del av livet. Og jeg satte livet på pause da jeg valgte et år på folkehøgskole. Nå er det på Play igjen, og jeg liker følelsen den gir meg.

Jeg sitter og ser på hvordan de andre oppfører seg. Det slår meg at det er nesten som om noen ikke helt vil godta at 33 uker er over, fordi studielivet ikke er noe de vil takle. Jeg er naiv nok til å lure på hvorfor de ikke forberedte seg på forhånd. Slik jeg gjorde. Jeg knyttet meg ikke like mye til skolen, slik som andre gjorde, jeg knyttet meg ikke til lærere eller til dette rommet jeg har sovet i.

Men jeg knyttet meg til elevene, elever som jeg med sikkerhet vet at jeg kommer til å se igjen. Jeg gikk ikke på denne skolen for å stå på parkeringsplassen og gråte om 3 dager fordi jeg ikke får se vennene mine igjen - nei, jeg gikk på denne skolen for å få vennskap som i hele meg vil vare. Det er da ikke farvel? Det er jo bare pause. 6 av oss skal til Tromsø. Resten ser jeg igjen til neste år ved skoletreff, og samtidig møter jeg elevene som begynner her etter meg.

Det er bare en del av livet. Og livet for meg er å vite hvor mine neste 3 år skal foregå. Et år på folkehøgskole kan til tider får deg til å glemme hva du skal etterpå, og for noen betyr det panikk. For andre er det en lettelse å få komme seg bort. Jeg tar det som en selvfølge. Folkehøgskole er det smarteste valget jeg har tatt når det gjelder min skolegang, men når jeg har sagt det er det også fordi jeg hele tiden hadde i tankene at jeg skulle ha flere eksamener i framtiden. Jeg er forberedt på å få et slags leksesjokk oppi Nord, men jeg vet ikke hvordan jeg kommer til å reagere.

Det er 3 dager igjen og nå er rommet mitt nesten ikke mitt lenger.

4 dager igjen.

Jeg lover at jeg ikke skal gråte.

Oppdatert 9 mai:

Åh som jeg tapte!! åååååååh som jeg gråt! Jeg tapte jeg tapte. Men hva skal man gjøre da, når 30 jenter rundt deg gråter fordi du drar?

Det var helt tilfeldig. Hun gikk 2 meter unna meg, sammen med en av sine venner - kledt svarte posete klær og tok bilder av Svaneapoteket med sin polariod kamera. Jeg stanset midt i veien og stirret på kvinnen som passerte meg og begynte å lurte på hvor jeg hadde sett denne skapningen før. Og så gikk det opp for meg at det var damen på plakaten, Patty Smith. Jeg virret rundt for å dele øyeblikket med noen andre utenom pappa (som også hadde kjent henne igjen - han har vært på konsert en gang i tiden), men alle bare gikk forbi henne. Jeg gapte, pep og sa ulogiske ord. Løp etter pappa, fikk låne en en fjærpenn (ikke spør) og så tasset jeg forsiktig bort til kvinnen kledt i svart.

Jeg unnskyldte meg forsiktig og hun smilte rolig tilabake. Selvfølgelig kunne jeg få autografen, hva jeg het? Elisabeth. Hun skrev i boken jeg nettopp hadde kjøpt (Wicked) “To Elisabeth, people have the power - Patty Smith”. Jeg klarte å prestere de samme gamle klisjeene av “Du er en virkelig inspirerende artist,” “Håper du har det fint her i Bergen!” som alle andre sier, så løp jeg tilbake til pappa. Jeg skalv som et aspeløv og sendte melding til nesten alle på kontaktlisten min etterpå. Patty Smith! Det som skremmer meg mest er at hvis hun i tillegg hadde vært en forfatter (men da måtte jeg i så fall vite det da jeg så henne, nå hjelper det ikke), hadde jeg mistet hodet HELT.

For øvrig kan du lese mer om henne hos Frøken Martinsen HER.

8 dager. Jeg får høre av læreren min at jeg har drivet. Jeg har det drivet som man trenger for å bli forfatter. På mitt beste har jeg språket, drivet og ordene med meg. Læreren min ser på meg når han sier dette, vanligvis gjør han ikke det. Når samtalen er ferdig oppdager jeg at jeg har svettet under armene, og det slår meg hvor mye jeg har gruet meg til å ha denne oppsummeringen.

Jeg blir trist i løpet av dagen, og hormonene blir som en vaskemaskin. Når noen stryker meg over ryggen og spør om det går bra, rister jeg på hodet og knekker sammen i gråt. Jeg gråter ikke fordi det bare er 8 dager igjen, men på grunn av noe annet som ikke blir nevnt her. Det var en liten episode som er ordnet opp i nå, men da den nettopp hadde skjedd, kræsjet bilen min i en sjø. Jeg vandret rundt og var en egen liten q-tips med vann - og det gikk opp for meg at det er mange her som bryr seg om meg, bare ved å holde rundt meg og ikke si noe. Det var ganske tydelig at jeg hadde grått, og det like greit at det kom nå og ikke siste skoledag.

Og for å gjøre det hele verre fikk jeg sendt en video basert på en sann historie, og syntes det hele var riktig så urettferdig!